Hjemkomst

Beklager en lite oppdatert blogg. Siste nytt: Ankom Norge for to måneder siden.

Det første som slo meg da flyet landet på Sola flyplass i Stavanger var stillheten. Mens vi stod i midtgangen og ventet på at flydøren skulle åpnes, stod jeg å snakket i vei helt til Andrea hintet til at jeg kanskje burde dempe volumet. Jeg stoppet opp og kikket meg rundt. Ingen andre snakket. Utrolig! Et offentlig transportmiddel med kanskje to hundre mennesker og ingen sa et ord. I hvertfall ikke som jeg kunne se. Noen så ned på touch-telefonene sine, andre i gulvet eller taket eller rett frem. Ingen halvfalske sanger på swahili som sprengte høytalerne. Stillhet.

Etter stillheten kom kulden. Jeg hadde forventet at det skulle bli kaldt, men hvor kaldt kan det egentlig bli da? Jeg hadde glemt hvordan det føles når det er fravær av plussgrader. Det var så kaldt at det gjorde vondt på kroppen.

Pappa hentet meg på flyplassen og vi satte oss i bilen i retning Ålgård. Bilen fløt framover. Kjører vi virkelig bil nå? Man merker det jo nesten ikke! Det er ingen humper og heldekkende asfalt over alt. Det var nesten ingen biler og ingen mennesker langs veien. Det var enda kaldere og tommere enn jeg kunne huske.

På vei hjem fra flyplassen stoppet vi innom Ikea. Pappa gav meg en tikroning og ba meg om å kjøpe en soft-is til meg selv. «Det er jo så billig». Billig?! 10 kroner ganget med 15… 150. Det er 150 shilling! Hundre og femti shilling er jo tre middager på restaurant! En tier har aldri vært så mye før.
Jeg tok mynten og gikk inn gjennom døren som gikk opp av seg selv. Av ren facinasjon måtte jeg gå ut og inn igjen en gang til. Woaw, den åpner seg jo virkelig av seg selv. For en teknologi! Mannen som kom ut av butikken så litt rart på meg der jeg stod med rastafletter og masaii-slipperser og beundret døren.

Omsider kom jeg meg inn. Butikkmannen så fryktelig sliten ut. Hvordan sier man hva man vil ha på norsk da? Heldigvis var det et skilt av ti-kroners-isen der slik at jeg hadde noe å peke på. «Hei, kan jeg få en sånn is.. sånn til ti kroner» sa jeg mens jeg pekte på plakaten. Jeg gav ham en tier og han satte en iskjeks på disken. Er det det de har begynt med nå? At man bare får kjeks?. Han så nok at jeg stod der som et spørsmålstegn, og pekte på noen automater litt lengre borte. «Åja, så man må altså fylle på isen selv ja…». Jeg skjønte ikke helt hvordan automaten fungerte. En forholdsvis enkel sak men fryktelig komplisert når man ikke har brukt det før. Med et småfortvilet blikk kikket jeg bort på den slitne mannen bak disken. Han sukket og kom bort for å hjelpe meg. Jeg følte meg dum og etter å ha fått isen i hånda gikk jeg raskt ut igjen av døra som åpnet seg av seg selv. For et automatisert samfunn vi har fått!

Folk spør hvordan jeg har hatt det. Jeg kan ærlig svare at jeg har hatt det veldig bra, men det er akkurat som om ordene ikke rekker til. «Fortell mer da!» sier noen. Jeg kan fortelle generelt om arbeidsoppgaver og boforhold, men selve det herlige Afrika – det må oppleves. Naturligvis nevner folk det de selv vet om landet som et samtaleemne, og det er de samme to tingene som blir trukket frem; Fattigdom og safari. Ja – det finnes både safariturisme og fattigdom i Kenya – men det er så uendelig mye mer enn det! Det er så mye positivt i det kenyanske samfunnet som vi kunne trenge mer av i Norge. Ja, du leste riktig – Vi kan lære av dem. En vennelighet og varme som omfavner både venner, bekjente og ukjente. Glede. Arbeidsvilje. Takknemlighet. .- Listen er lang.

Jeg er utrolig takknemlig for både gode og mindre gode opplevelser som har beriket livet enormt!

Savner ikke rastaflettene, men savner Debbie, Shalom, Johnnes og Noel og alle de gode dagene vi hadde under stråtaket eller på det grønne gresset.

 

Ny start på nytt sted

I januar skilte jeg lag med det norske teamet mitt og flyttet til Eldoret sammen med Grace, en focusansatt kenyaner som jeg nå deler rom med.

Den siste måneden har jeg delvis endret livsstil, først og fremst grunnet en mer begrenset økonomi ettersom min kenyanske samboer og jeg spleiser på alt av mat. Kjøtt er ikke hverdagskost, og epler til to kroner er for dyrt. Hovedsaklig går jeg på høykarbodiett bestående av ris og ugali, og en sjelden gang spagetti. Vi har ikke kjøleskap, varmt vann eller dusj, og lårmusklene trenes daglig da doen vår er et hull i gulvet. På tross av et annerledes hjem, lever jeg veldig bra – sover godt, går tur, leser i bibelen og spiser meg mett hver eneste dag.

 Den største forskjellen fra Nairobi er ikke fasilitetene, men det å bo med en kenyaner istedet for andre norske. Vi har forskjellig bakgrunn, ulike vaner, ulike tolkninger og måter å gjøre ting på. Grace synes jeg er rar som bruker kanel på risengrynsgrøt, mens jeg synes det er enda rarere at hun bruker kanel på speilegg. Det kan være vanskelig å skjønne hva som ligger bak ordene og handlingene i en annen kultur. Når jeg spør om jeg skal gå ut og kjøpe melk til chai’en (te), svarer Grace «Det går fint». Jeg tolker det som at det går fint uten melk, men hun mener at det går fint at jeg går og kjøper melk. Med litt ekstra forklaring møtes vi som oftest på halvveien. Det er mulig å spise Bergens fiskesuppe med ugali til middag.

Dagene går med til å snakke med studenter, delta på møter, bibelgrupper og gudstjenester. Jeg lærer mye av å kun omgås kenyanere, og har også blitt vant til å være midtpunkt og samtaleemne hvor enn jeg går!

En student  på besøk i hybelen vår hjelper oss med å lage pilau til resten av besøket.

…Ei annen hjelper oss med chapatien.

Veggen vår. Jeg har aldri helt skjønt kenyanernes måte å pynte på.

 

En av femhundretusen

Kamau er en gutt på ti år fra Mathareslummen i Nairobi. Der bor han sammen med en halv million mennesker som har presset seg sammen på under to kvadratkilometer. De sier ihvertfall at det er rundt en halv million mennesker, men ingen vet sikkert. Slummen blir på mange måter glemt av samfunnet, og ingen holder oversikten over fødsler og dødsfall. Boligene er for det meste små skur av bølgeblikk. Noen ganger er det plass til en seng, andre ganger er det kun matter på gulvet. De fleste har ikke innlagt strøm eller vann, og toalett må deles mellom tredve til hundre mennesker. Toalettbruk koster noen få shilling, og mange velger derfor gata som et alternativ. Mathare lukter kloakk og søppel.

En liten del av Mathareslummen.
Bildet er tatt fra taket på skolen vi jobber på.

Kamau bor sammen med sin mor og en søster på tolv. En far har han ikke sett noe til, noe som er svært vanlig i slumområdene. Familien klarte seg på et vis, helt til moren fikk Malaria. Nå var det ingen voksne forsørgere i familien. På lillejulaften tok søsteren seg av moren deres, mens Kamau – som nå var mannen i huset – fikk beskjed om å gå inn til sentrum for å skaffe penger til mat og medisiner.

Han gikk og gikk, helt til han endelig var kommet til stedet med mange mennesker, høye bygninger og bråkete trafikk. I Nairobi finnes alt. Man ser mennesker med dress, blanke sko, slips og stresskoffert som går forbi skitne mennesker som ligger på fortauet som har vært deres hjem det siste året. Man ser store, blanke biler som har forkjørsrett fremfor slitte sykler med en tralle på når de møtes i et kryss. Kamau kikket seg rundt. Hvem kan man spørre? Det er mennene i dress og blanke sko som har penger, men de går med målrettede skritt på vei mot et viktig møte eller buisniessdeal. Blikket deres går rett frem og de enser ikke en ti år gammel gutt i slitte klær som ikke er høyere enn at han rekker dem opp til magen. Han oppsøker forskjellige mennesker, rekker ut hånden og går ved siden av dem. Damene holder på veskene sine og ignorerer etter beste evne. Noen slenger ut en liten mynt, som betaling for at han skal slutte å mase.

Plutselig får han øye på to hvite mennesker – to mzunguer. Hvite mennesker har penger, uansett hvordan de går kledd eller hva de gjør. Hvite mennesker har nok overflod til å gi uten at det påfører dem noen som helst smerte. Han småløper i deres retning, og strekker ut hånden. De to hvitingene fortsetter å gå. De ser han, men later som om de ikke gjør det. De vil ikke se. Vi finner unnskyldninger for oss selv til hvorfor vi ikke gir. For det første har vi lært at det ikke er lurt å gi penger til tiggere, fordi man aldri vet hva eller hvem pengene går til. For det andre er det så mange tiggere at man ikke kan gi til alle alltid. Dessuten vil det ikke hjelpe for fattigdommen på lang sikt. Gi en fiskestang – ikke en fisk, sier de. Vi gjentar argumentene for oss selv for å kunne gå videre uten dårlig samvittighet.

Kamau gir seg ikke så lett. Klokken hadde passert seks, og det begynte snart å bli mørkt. Han hadde fått beskjed om at han ikke fikk komme hjem før han hadde skaffet minst femhundre shilling, tredve kroner, til medisiner – om han så måtte gå rundt i Nairobi hele natten. Da vi innså at han ikke gav seg, begynte vi å snakke sammen. Jeg spurte ham hvor han kom fra, og når han fortalte oss at han kom fra Mathare, stoppet vi litt opp. Mathare er ikke lengre bare en slum for oss, men et sted med ekte mennesker. Han forklarte situasjonen sin, og ut i fra det vi vet om Mathare hørtes det han fortalte rimelig sannsynlig ut. Vi valgte å tro at han fortalte sannheten. Vi bestemte oss for å kjøpe litt mat til han og familien. Det var trossalt jul.

Mens Therese gikk inn for å skaffe litt maismel, brød, bananer, vann og brus, satte jeg meg sammen med Kamau på trappa utenfor. Jeg spurte og han fortalte. Drømmen hans var å bli pilot når han ble stor. For matharebarn er det å kunne fly bare en drøm. Ingen har vært oppe i et fly i virkeligheten. Søsteren ville bli lege, slik at hun kunne hjelpe moren deres. Drømmer er fine å ha, men med fattigdomen begrenser mulighetene.

Da Therese kom ut igjen, la jeg de tredve kronene i hånda hans og ba ham om å gå hjem før det ble mørkt. Gatene i Mathare er ikke et trygt sted å være etter at sola har gått ned. Mange kenyanere tørr ikke å gå inn i Mathareområdet fordi det har ryktet på seg for å være stedet for gjengkriminalitet, rus, voldtekter og drap. Byens mest kjente narkotikamarked er et område som kalles «Nigeria» og ligger i Mathareslummen. Salg av narkotika er selvfølgelig ikke lov, men politiet forsvinner så fort de får litt penger i lommen.

Jo mer jeg lærer om fattigdom, jo mer innser jeg at jeg ikke aner hva det er. Vi hører om mennesker i det fjerne som mangler mat og klær, men vi skjønner fortsatt ikke hvordan det egentlig er. Etter å ha blitt kjent med mennesker i slummen, har jeg forstått at mangel på mat og klær ikke er det de selv anser som det verste – selv om dette også kan være en kamp å skaffe. Det kommer så mye annet vondt sammen med fattigdom; omsorgssvikt, prostitusjon, kriminalitet og vold. Fattigdom er ydmykhet, utrygghet, begrensinger og manglende muligheter. Det er nedverdigende å være fattig.

En uke – To leirer

På tirsdag morgen ble vi plukket opp av en buss og kjørte videre til Mathareslummen for å plukke opp tredve spente og leirklare 10-15-åringer. Stemningen var på topp og da vi kom fram til internatskolen hvor vi skulle overnatte, sprang alle inn og fant seg hver sin seng. Dagen bød på mange varierte aktiviteter. Temaet var identitet og familie. Hvem er jeg? og hva betyr det at jeg er skapt i Guds bilde? Og hva er egentlig en familie? Det er ikke tvil om at familien er svært viktig i Kenya – en såkalt varm kultur hvor medmenneskelige relasjoner blir vektlagt. Mange av disse barna kommer fra “broken families” så det var viktig å vektlegge at familien ikke nødvendigvis trenger å være mor, far, søster og bror, men de menneskene man står nærmest, enten man bor med ei tante eller ei bestemor, eller noen som man ikke har biologisk tilknytning til.

Høydepunktet på leiren var svømmebassenget. Barna fra slummen har aldri lært og svømme, og et basseng var stas. Halve bassenget var for dypt til å stå i bunnen på og ble ikke brukt. Dermed ble det kaotiske tilstander i den andre enden hvor mange svarte kropper kavet og plasket mens de to eller tre hvite kroppene prøvde sitt beste å demonstrere bein- og armbevegelser for brystsvømming. Jeg ble overrasket over hvor vanskelig det faktisk er å lære å svømme. Bare det å holde hodet over vannet var en stor utfordring og mange desperate armer grep tak i meg når de ville prøve på egen hånd og endte med å synke under vannet.

 Senere på kvelden hadde vi «fun night». Lek, musikk og dans. Kanskje er ikke matharebarna så stødige når det kommer til svømming, men dansingen deres imponerer stadig. Det virker nesten som om de har en medfødt rytme og motorisk kontroll som kommer av seg selv. Det ligger i kroppen. Ingen tvil om at disse barna har talent!

 Leiren ble avsluttet med at julenissen kom på besøk med gaver til barna; Penalhus og ei T-skjorte med et bibelvers på.

 Onsdagkveld var vi hjemme og vi bestemte oss for å ta en «minijulefeiring» med teamet. Julegrøt importert fra Norge og tre nøtter askepott på storskjerm gjorde susen.

 Torsdag morgen ringte alarmen kl. 05:00. Vi skulle på leir nummer to – Denne gangen i Weru, et distrikt som ligger mellom tre og fire timer fra Nairobi. Foreldrene til pastor Steve er derfra og alle de tjuetre barnehjemsbarna fra SOH var der også. På dagtid kom det nesten hundre lokale barn og deltok på leker og undervisning i kirka som huset hører til.

Juleverksted

Vi inviterte noen jenter fra Mathareslummen hjem til oss i dag for å lage julekort og bake. Jeg hadde ingen forventninger om at solsteiken i Kenya skulle gi meg noen form for julestemning, men når vi satt med julemusikk og laget marsipan samtidig som julekortmaterialet og jallaglitteret lå på bordet, så dukket stemningen likevel opp. Vi gledet oss til det flotte besøket, og et par timer etter avtalt tidspunkt kom elleve jenter gående inn på området. Ingen av dem hadde laget egne julekort før, selv om de eldste var på min egen alder. Baking er heller ikke noe vanlig konsept. Det virket som de koste seg og de fikk med seg cookies, marsipan og selvlagede julekort og hjertekurver hjem.

Baking av cookies og kanelsnurrer.

 

Rosa julekort ble populært

Marsipan og rød konditorfarge

Juleverksted!

 

Zanzibarferie

Gina og jeg hadde en herlig lang-langhelg (uke) på Zanzibar!

Safari Blue

«The island that doesn’t exist» – En øy/sanddyne som bare synes når vannet er lavt nok.

Båttur

Snorkling i det indiske hav! Et facinerende skaperverk under havoverflaten. Vi dro også til et område hvor vi fikk svømme med delfiner.

Krabbe. I tillegg til dette dyret fikk vi også mye annen god sjømat som hummer og blekksprut.

Turistfaktor

Nydelige strender!

Lykkelig.
Hadde det ikke vært for at leppene var solbrente og ikke kunne strekkes ut, så hadde jeg smilt.

Gina og rastaflettene hennes

Tennis er gøy!

Borte bra, men hjemme best!

Kjente at det var godt å komme tilbake til Nairobi. Det føltes faktisk som å komme hjem når vaktmannen vår åpnet porten til focussenteret med et smil om munnen. «Welcome home!». Nå gleder vi oss til å ha juleverksted med noen jenter fra Mathare i morgen og på tirsdag reiser vi av gårde på leir for slumbarn.

«…Bare fordi du er Muzungu»

Jeg var ferdig med å gå gjennom naturfagspørsmålene i tredjeklasse og hadde ikke noe spesielt å å gjøre resten av tiden frem til lunsj. Jeg bestemte meg derfor for å bruke tida til å fortelle eventyr etter hukommelsen til klassen. Etter å ha fortalt om Espen Askeladd og de tre bukkene bruse med så mye innlevelse på engelsk som mulig, spurte jeg om det var noen av elevene som hadde lyst til å fortelle eventyr.

Som ved alle andre spørsmål jeg stiller, hoppet også nå elevene opp og ned mens de rakk hånda i været: «teachah, teachah, i wanna tell a story! Pick me, pick me!» Jeg valgte en liten gutt med stor fantasi.

Han holdt eventyret gående og fant ivrig på historien etterhvert som han fortalte. Det var ikke så mye sammenheng fra begynnelse til slutt, men jeg forsto at plottet delvis gikk ut på at det var et slags monster som gikk rundt og spiste mennesker. Et øyeblikk vurdere jeg om historien var litt for grotesk til å la han fortsette, men av høflighet valgte jeg heller å hinte til at historien snart burde komme til en slutt. «Ja, den er snart ferdig altså».

Så fortsatte han:

«..Og så kom monsteret til en muzungu og sa: Jeg vil spise deg. Men muzunguen ble kjemperedd og skrek: nei, nei ikke spis meg! Monsteret måtte tenke seg litt om. Så sa han: Ok. Bare fordi du er en muzungu så skal jeg ikke bite tennene mine i deg. Muzunguen levde lykkelig alle sine dager og monsteret gikk videre for å finne annen mat».

Muzungu betyr ganske enkelt en hvit person. Mange vil nok også automatisk koble ordet «rik» sammen med «hvit». Noe som forsåvidt stemmer. Forskjellen på muzunguer og kenyanere går ikke bare på utseende og bakgrunn, men det går på hvordan man blir sett på som person. En muzungu er annerledes.

Noen ganger føles det som om enkelte kenyanere setter seg selv under oss som om de skulle være mindreverdige. Rektor på skolen fortalte oss at noen av lærerne kan være redde for å forstyrre oss når vi er i en klasse. Selv om vi bare er noen ungdommer som ikke har peiling på hva vi driver med, gjør hudfargen vår oss i noen tilfeller automatisk til autoritetspersoner.

Muzunguer er også uvitende mennesker med tykk lommebok; noe som for mange er en fristelse til utnyttelse. Likevel har vi større sikkerhet enn de fleste, for om noen gjør noe kriminelt mot en muzungu blir det betydelig mye hardere tatt tak i enn om det samme blir gjort med en vanlig kenyaner. Derfor er det heller mer diskré og ufarlige former for utnyttelse.

I dag for eksempel, skulle Gina og jeg ta en matatu fra Mathare til sentrum – noe vi har gjort flere ganger og føler oss helt trygg på. Mens vi stod og ventet på at matatu nr 46 skulle komme for å ta oss med, kom en mann bort til oss. Høflig tilbød han seg å hjelpe oss å komme oss på den riktige matatuen. Jeg sa tydelig i fra at vi klarte oss på egenhånd, «men ellers takk». Mannen ga ikke opp av den grunn. Når nr.46 kom, gikk vi om bord og mannen vinka til oss og ønsket oss lykke til på den ti minutter lange matatuturen til byen. Hyggelig nok det. Etter at vi hadde begynt å kjøre skulle jeg betale kondoktøren. Jeg ga han 30 shilling, som er den vanlige prisen for den strekningen på den tiden. «Men dette er ikke nok…» sa han. «Å? Det pleier jo å være det?». Nei, det viste seg at kondoktøren hadde gitt 20 shilling til mannen som «hjalp» oss å komme oss på matatuen, og at mannen hadde lovt kondoktøren at det skulle vi betale ham tilbake. Så da måtte vi betale da. Vi ble litt irriterte. Ikke på grunn av pengenes verdi – 20 shilling er under to kroner, men irriterte fordi vi følte oss som dumme og utnyttede muzunguer.

Ellers skal det også sies at de aller fleste kenyanere er svært hyggelige og gode mot oss. Noen ganger gjør hudfargen at vi nesten blir behandlet litt for godt. Jeg har ofte tenkt at hvis jeg var afrikaner så hadde jeg nok sett på vestlige som rike, arrogante, selvgode og egoistiske mennesker, men dette er absolutt ikke en holdning vi har blitt møtt med under oppholdet vårt her. Kenyanere er varme mennesker!

Slakt

Vi kjøpte ei geit langs veien og puttet den i bagasjerommet på en taxi for å få den med hjem. Vaktmannen på senteret, Njenga, hjalp oss med hele prosessen fra geita var levende og til den sto i ei gryte på bordet noen timer senere. 

 

 

 

Hverdagsglimt

How a you?!

Når man stiger ut av Matatuen i Mathareslummen blir man møtt av flere titalls små, mørke menneskebarn i hullete røde og grønne skoleuniformer som løper mot en. «How a you! How a you!» roper de i kor. Alle vil ta på de store, hvite, rare menneskene. Holde oss i hendene. Ta oss i håret. Se opp på oss. Løpe foran og bak oss. De smiler og ler. Vi er dagens høydepunkt. Midt i klyngen føler jeg meg kanskje litt som en amerikansk filmstjerne, dog omgivelsene ikke gir umiddelbare assosiasjoner til Hollywood. Støvete, skittent og shabby. Man bruker det man finner og bygger et hjem. Hjemmet er kanskje lite, men livsgleden er stor! Skolen er en mørk murbygning. Når man går inn blir man møtt av en svak kloakklukt. Man må opp en trapp. Her ligger de små klasserommene side ved side. Størrelsen av klassen bestemmes av hvor mange elever det fysisk er plass til i klasserommet. Tett i tett sitter elevene på skolebenken. For å bevege seg i klasserommet må man gå på pultene og benkene, for det er ikke gulvplass igjen.

På denne skolen er jeg lærer nå. I går var jeg med i religionstimen i syvende klasse for å observere. Religion her er det samme som kristendom. Jeg spurte læreren om ikke elevene lærte om andre religioner også, men da fikk jeg spørsmålet tilbake: «Er du muslim?». Nei, her lærer man kun det som er sant og riktig! Temaet i kristendomstimen var «Respekt for autoritetspersoner». Det merkes at dette er noe elevene har lært før, for her er det så mye respekt at det nesten renner over. Man hvisker ikke til hverandre i timen. Man reiser seg før man svarer. Man tiltaler læreren på en respektfull måte. Man oppfører seg fint i en lærers nærvær. Kanskje opprettholdes respekten som et resultat av at læreren var noe strengere enn jeg er vant med fra min tid på skolebenken.

På ettermiddagen tok vi en annen matatu-rute hjem for å unngå litt rushtrafikk. Tre forskjellige matatuer måtte vi ta for å komme oss fra Mathare og tilbake til focussenteret. I tillegg til sjåføren er det alltid en annen person som jobber med å rekruttere potensielle kunder, og ta betalingen. Rutetider finnes ikke. En matatu kjører når den er full. Bussturen på kanskje tjue minutter koster rundt to kroner. I løpet av en busstur dunker man gjerne hodet i taket noen ganger på de humpete veiene. Jeg begynner å føle meg ganske trygg i matatuen, på tross av at sikkerhetsregler i trafikken her er et ukjent fenomen.

Each of us matters to God

Vi ble invitert til middag av Pastor Steve og foreldrene hans i dag. Pastor Steve arbeider I Mathareslummen, hvor vi skal begynne å jobbe etterhvert. Foreldrene hans driver barnehjem for tjuetre barn som bor hjemme hos dem.

Barna var fordelt på to forskjellige hus. I det første huset var de tolv yngste barna. Jenta på syv år så ut som om hun var fire, kanskje fordi hun hadde vært svært underernært før hun flyttet til barnehjemmet. Da de tok henne inn for tre år siden kunne hun ikke stå på beina. De tok henne med til sykehuset, men ingenting var galt. Bare etter en uke med ordentlig mat klarte hun å stå, og kort tid etter lærte hun å gå.

Mange av barna har ingen foreldre. Noen har foreldre som ikke er i stand til å ta seg av dem, blant dem er det flere som har ei mor som bor i slummen og for eksempel lider av aids.

I det andre huset var de eldre barna. På veggen stod det: «Each of us matters to God». Også disse sang for oss og fremførte dikt de hadde lært utenat. Til gjengjeld stemte vi i «Jeg gikk en tur på stien..» for dem, noe som definitivt ble en hit. Etter dette kunne vi høre «koko koko» både her og der.

Pastor Steve og familien hans gav oss middag og te, og snakket litt om hva vi skulle gjøre fremover. Vi kommer til å undervise på skolen han driver i slummen og passe på barnehagebarna på daycare. Der får barna være mens foreldrene går ut for å tjene inn litt penger. Mange i slummen har ikke fast jobb, men finner seg noe nytt å gjøre hver dag som kan gi dem en liten inntekt. Vi skal også være med å jobbe litt med barna på barnehjemmet vi besøkte i dag.

I morgen går turen til Mathare for andre gang.

Fra vårt første besøk i Mathareslummen.